Nå er det lenge siden siste oppdatering og jeg vet at noen av dere begynner å lure på om livet står stille i Avalon Hills. Det gjør det absolutt ikke. Vi har hatt en skriftlig eksamen og holder nå på med hjemme eksamen. Den skal leveres i morgen. Jeg er så og si ferdig, derfor tar jeg meg tid til en liten oppdatering.
Vi har ikke gjort så mye spennende den siste tiden siden vi har vært opptatt med eksamen. Dagene har gått til lesing og skriving. Men når solen titter fram eller bølgene melder sitt anbud har vi unnet oss litt fri. Vi har prøvd å lage litt kos ved å grille marshmellow over gassen på komfyren og lage smores. Vi har også lagd norske pannekaker, og på lørdag hadde vi felles middag med hjemmelaget taco. Vi kan kos.
Vi har også hatt siste dag med frivillig arbeid i engelsken. Da tok vi damene med på kafè og koses oss med kaffe og kake. En av damene var så søte at hun hadde kjøpt en liten gave til oss alle. En pose kaffe og et sjal.

Vi har desverre mistet huskatten vår. Pinche ble overkjørt og døde i forrige uke. Det er rart at hun ikke tuslert rundt på Avalon lengere. Savner å finne henne sovende i de komiske stillingene sine rundt omkring, og at hun maser etter mat når jeg er den første som står opp om morgenen.

I morgen levers eksamen og på kvelden skal vi ha avslutningsfest på Zorros. Dit har vi invitert alle instruktørene vi har hatt i forskjellige idretter. Det blir koselig, men trist å tenke på at vi går inn i den siste uken av oppholde. Men det blir på en annen side godt å komme hjem. Jeg kunne ikke levd dette slappe latin amerikanske livet over lengre perioder. Nå er det på tide å komme seg hjem til den norske disiplinerte, strukturerte og stressende hverdag. Livets harde realiteter venter.

Et bilde sier mer enn ord...

Skilpaddetur

Vi har nok en gang vært så heldig å få oppleve en ny side av Costa Rica. Denne gangen gikk ferden til et naturreservat 30 minutter utenfor Jaco. Der jobbet det en gruppe biologer på en stasjon som hjelper havskilpadder. Stasjonen ligger ved en strand og biologene hadde 3 hus. Hovedhuset med felles areal under tak, kjøkken og soverom i andre etasje. Et hus for dusj og toalett, og er hus hvor skogvokteren bodde. Rundt på område var det inngjeredet plasser hvor de grever ned skilpadde egg.




Grunnen til at disse biologene deltar i dette prosjekter er fordi havskilpadden er utrydningstruet og en fredet dyreart. I skilpaddesesongen kommer de opp på stranden om natten for å legge egg i sanden. Uheldigvis blir disse egene ofte spist av rovdyr og det er heller ikke uvanlig at mennesker tar de. De er vist en delikatesse (men ulovlig). Biologene går derfor patruljer om natten for å samle inn disse egen. De tar dem med tilbake til stasjonen hvor de greves ned i sanden og der blir de oppservert i ca 46 dager til de klekkes. Når eggene klekkes er tar de å slipper de ut i sjøen igjen. Havskilpaddene kommer faktisk tilbake til den stranden hvor de ble født for å legge sine egne egg når de blir voksen. Selv om biologene samler inn mange egg og slipper ut mange skilpadder igjen, er det ca bare 1 av 1000 som overlever til reproduktiv alder.

Det var dette arbeidet som biologene drev på med vi var der for å hjelpe med. For å være med på patruljene måtte vi overnatte der. Siden vi er ekte nordmenn med camping erfaring sov vi i telt. Vi fikk bruke kjøkkenet til å lage mat og slikt.

Om kvelden gikk vi langs stranden og var så heldige at vi fikk sett en skilpadde som hadde lagt eggene sine og var på tur ut i sjøen igjen. Den var stor...kanskje 1 meter i lengde. Vi gravde opp eggene igjen og tok de med tilbake til stasjonen.

Tirsdags morgen fikk vi være med å slippe ut skilpaddeunger som hadde klekket seg ut av egget. Jeg fikk en skikkelig morsfølelse der jeg lå å grøyp i sanden og sørget for at de kom seg trygt til havs. Da våknet biologen i meg igjen.

Litt senere på dagen hjalp vi skogvokteren med å rydde stranden for søppel som hadde kommet med tidevannet. Mens vi gikk langs stranden så jeg plutselig en liten skilpadde unge som krøyp rett for føtterne mine. Litt lenger opp i sanddynene var det enda flere. Det var et rede som hadde overlevd rovdyrene og klekket selv. Vi hjalp de små krabatene med å komme seg til havet og passet på så ingen fugler eller krabber tok de. Jeg synes det var en helt fantastsisk opplevelse å få være med på. Det føles godt å gjøre noe for naturen, og jeg innså at det er dette jeg vil gjøre i framtiden. Kanskje ikke akkurat skilpadder, men truede dyrearter.

Vi gjorde ikke bare skilpaddearbeid mens vi var der. Vi hjalp til med å rydde et skogsområde hvor det skulle plantes mer trær, vi hadde litt team building, spilte litt volleyball, hadde yoga på stranden i solnedgangen og jogget på stranden om morgenen.

Avslutning i Joeco.

Denne uken er siste uken med frivillig arbeid, og i den anledning ville vi gjøre noe ekstra for ungene i Joeco. Siden vi har en eksamen i neste uke og en uken etter der måtte vi avslutte denne uken. Vi inviterte begge gruppene (store og små) til avslutningsfest. Vi kjøpte inn brus, godteri, chips, ballonger og premier, og et hotell i Hermosa sponset oss med en svær piñada fylt med godteri.

Vi tok med oss musikk og arrangerte diverse dansekonkurranser som limbo, ballongdansen og stoppdans. Ungene hadde det kjempe gøy og var helt ville. Det endte med at masse voksne mennesker fra Joeco også kom for å se hva vi drev på med. Festen var en stor suksee og da ungene fikk sjangse til å slå på piñadaen på slutten tok de helt av. Da godteriet kom ut havnet alle ungene i en hau på gulvet. Det var utrulig artig å se. Vi hadde med oss ekstra godteri også for å forsikre oss om at alle ungene fikk. Det var en perfekt avslutning på all moroa vi har hatt sammen. Det er trist å tenke på at vi aldri mer blir å se de igjen, men jeg håper de har fått noe ut av det på samme måte som vi har. Ungene er så utrulig åpne og engasjerte. En gang vi var i Joeco tegnet vi tegninger. En jente som het Jessica tegnet en tegning til meg og skrev et brev hvor det sto at hun var veldig glad i meg og alltid ville huske meg i sitt hjerte. Jeg ble helt rørt, og siden den dagen har hun gitt meg en stor klem hver gang vi kom dit. Det var trist å ta farvell me henne i dag.

Limbo konurranse.

Ungene var helt i hundre over piñadaen som var større enn dem.

Er det en ting vi har lært ungene så er det å danse "boogie boogie", og det må være årets hit.

Vegard og jeg gir piñadaen en siste klem før ungene går løs på den.

Og etter x antall slag...

...lå ungene i en haug på gulvet og det var fult kaos.

Brev og tegninger fra Jessica.

Cartago - Irazu - Orosi Valley

Denne helgen begynte det å klø i reisefoten igjen, og da en gjeng hadde planlagt reise til en vulkan, så jeg sjangsen og ble med. Dette var også siste mulighet til å reise et sted før eksamen (som er 2 uker til). Tiden går fra meg.

Kl 9 fredags morgen var vi 6 stk som stilte opp på busstasjoen i Jaco. Det var meg, Laila, Hilde, Martin, Vegard og Kim. Vi skulle ta busse til San Jose. Bussen kostet ca 20 kr og tok 2,5 time. I San Jose byttet vi buss. Vi skulle sørover til Cartago. Bussturen dit tok ca 45 minutter. Cartago var den første hovestaden i Costa Rica, men da den ble rammet av et vulkanutbrudd på 1800 tallet, ble hovedstaden flyttet til San Jose. Byen ligger på ca 1300 moh, og temperatur forskjellen var stor. Her var det bare å få på seg genser og langbukse. Vi tok inn på et lite hostell, Dinastia, på et seksmannsrom som kostet ca 30 kr natten pr stk. Ettermiddagen brukte vi til å orientere oss litt i byen, shoppe og se på lokale dansere. Etter å ha vært i dette landet i 2 mnd har vi lært å ta på oss "kulturbrillene", og la fort merke til forskjellene mellom en fjellby og en strandby som Jaco. Etter å ha spasert rundt i byen og avklart at vi var de eneste tursitene i denne byen bestemte vi oss for å handle litt mat og kos til kvelden. Vi fant et supermarked og bestemte oss for å kjøpe vin og kjeks. I alkoholavdelingen sto det en dame som serverte smaksprøver på drinker. Hun lagde noen svært gode mohitos. Jeg har opplevd smaksprøver på pølser og ost, men aldri alkohol. Detter var nytt.

Vi presset oss seks + vin + kjeks +ost + annen snack inn på det lille hotellrommet vårt og slappet av. Siden det var Halloween denne fredagen bestemte vi oss for å dra å se hva som skjedde i byen ettervært. Det var en stor parade i sentrum av byen med masse mennesker i kostymer og masse dansere. Vi innså fort at vi ikke var kledd for dette høyfjellsklimaet og fant tilbake til hotellrommet og tok tidlig kveld. Nye reisemål ventet neste morgen.

Lørdagsmorgen våknet vi til et fantastisk bråk fra gaten. Det var vist en grunn til at dette hostellet var så billig. Men vi måtte tidlig opp uansett. Vi spiste frokost på hotellrommet. Siden dette skulle bli en billigst mulig helg hadde vi kjøpt inn brød og pålegg. Vi kledde på oss de varmeste klærne vi hadde og skjekket ut av hostellet. Nå gikk ferden mot vulkanen Irazu som ruvet over byen, 3200 moh. Dit gikk bussen kl 8:30 (noe som betyr alt mellom 8:30 og 9:00 costa rica tid). Bussturen tok litt over en time og var en fantastisk reise. Vi skulle bestige 2000 høydmeter i en nydelig landskap. Oppover i fjellet var det flere små landsbyer som livnærte seg på jordbruk, storfe og kaffe. Da vi endelig kom til vulkanen var det litt tåkete og gradestokken viste 12 grader. Det er lenge siden jeg har kjent slike temperaturere på kroppen og jeg begynner å vurdere om jeg kanskje ikke er klar for nordnorsk vinter. Irazu er Costa Ricas høyeste, aktive vulkan. Nede i det største krateret kan man se grønt vann. Vannet er farget grønt av svovelsyre. Vi spaserte langs krateret og nøyt det nydelige synet. Langs bakken kunne vi se røyk da den var varmere enn luften. Vi tok en kopp kaffe og spiste lunsj (medbrakt selvfølgelig) på en liten kafé/suvenirbutikk som fantes der. Bussen gikk nedover igjen kl 12:30 og da var vi alle rød på nesten og sår i halsen. Vell nede i Cartago igjen var det bare å finne bussen til neste reisemål. Vi var ute etter å få mest mulig ut av helgen. Vår faste følges venn var Lonely Planet boken, en fantastisk guide å ha i Costa Rica. I følge den var Orosi Valley verd å se, så vi dit. Bussturen dit (verd 4 kr) tok i overkant av en halv time. Da vi gikk av bussen i Orosi følte jeg en enorm ro som jeg ikke har følt på lenge. Denne lille, fredelige landsbyen ligger i en dal omringet av de grønneste fjell dekket med kaffeåkre. Det første vi så da vi gikk av bussen var Costa Ricas eldste kirke. Orosi har vært så heldig og ikke vært rammet av noen jordskjelv eller vulkanutbrudd. Dette er nok hovedgrunnen til at kirken enda lever og er i bruk. Vi prøvde å lokalisere et turistkontor i byen, men dette fantes tydeligvis ikke. Men vi fant fram til et koselig hotell/hostell som het Montania Linda. Der ble vi de eneste gjestene. Stedet var koselig og billig. I fellesarealet kunne man finne tegn etter mange backpackere, blandt annet bøker og blader fra Tyskland og Frankriket. Så vi var altså ikke de første turistene til å sette sin fot her. På ettermiddagen spiste vi middag på en lokal restaurant. Der fikk vi e tradisjonelt måltid bestående av fisk,kylling eller kjøtt og ris,bønner,salat og stekt banan. Etter middage spilte vi kort på hostellet mens guttene drak whiskey og røkte cigar. Det ble tidlig kveld på oss da vi ville tidlig opp på søndag og få mest mulig ut av dagen før vi måtte resise hjem igjen.

Søndag ville vi egentlig besøke noen varme kilder vi hadde hørt rykter om, men da vi fant ut at dette var vanlige basseng ble vi svært skuffet. I stede tok vi oss en fjelltur. Dette til min store glede, som har kjent på kroppen en stund nå at en tur til fjells hadde vært på sin plass. På hostelle vårt hadde vi lest noe om en vei opp i fjellet og en foss som skulle være verd å se. Vi hadde allerede fått oss en lokal venn, Guapo, hunden som bodde på hostelle vårt, og han ville gjerne være med på fjelltur. Stigningen opp fjellet var ganske bratt og det kjentes godt i rompemusklene. Vi spaserete langt masse kaffe-, og bananplanter. Langs veien møtte vi en gammel mann som pekte og snakket mye uforståelig spansk. Men vi var nysgjerrige og følgte hans anvisninger. Veien ledet fram til et hus (i byggefasen) og der møtte vi verdens hyggeligste og gjestfrie mann, Nano. Han bodde her oppe i fjellet, ca 1 times gange fra Orosi dyrket kaffe og bananer. Han var svært ivrig etter å vise oss huset sitt og fortelle hva han drev med. Selv om han snakket spansk var han veldig dyktig til å få oss til å forstå. Etter å ha fått omvising i huset hans og hørt hans livshistorie var han ivrig etter å vise oss den beryktede fossen. Den lå like nedenfor huset hans. Javisst var den flott og alt det der, men når man kommer fra Norge er det vel få andre lands som kan imponere med fosser. Etter en tur i fossen fikk vi plukke frukter fra trerne hans før han viste oss kaffeplantene sine bak huset sitt. For en kaffe elsker som meg var dette av stor interesse.

Etter å ha spasert litt med Nano i hans kaffeåker viste han oss en ny vei ned til landsbyen igjen. Vi sa takk og farvell og bega oss på nedturen. Nede i byen fant vi en lite bakeri hvor vi spiste lunsj før vi tok bussen til Cartago igjen. Deretter til San Jose og så hjem til Jaco. Turen var fantastisk og gikk så smertefritt at det nesten ikke er til å tro.

Lokale dansere hadde oppvising på torget i Cartago.

I ruinene av en kirke i Cartago hadde de laget en idyllisk hage.

Jeg får smaksprøve på alkohol for første gang på et supermarked.

Gjengen koser seg med vin og kjeks i vårt lille, lille hotellrom. Koselig var uten tvil stikkordet for denne reisen.


Jeg, Hilde og Martin under Halloween paraden.

Dette var landskapet da vi kjørte opp mot vulkanen.

Stien mot vulkan krateret.


Jeg tøyer litt grensen ved å sitte på gjerdet mot vulkanen.

Vulkanen Irazu.



Costa Ricas eldste kirke ligger i Orosi.

Stien opp fjellet i Orosi.




Utsikten fra Nanos hus.

Nano snakker ustoppelig på spansk og viser fram bilder.

Nanos foss.


Utsikten over Orosi.