Eventyr: En måte å favne verden på.: Cartago - Irazu

Denne helgen begynte det å klø i reisefoten igjen, og da en gjeng hadde planlagt reise til en vulkan, så jeg sjangsen og ble med. Dette var også siste mulighet til å reise et sted før eksamen (som er 2 uker til). Tiden går fra meg.

Kl 9 fredags morgen var vi 6 stk som stilte opp på busstasjoen i Jaco. Det var meg, Laila, Hilde, Martin, Vegard og Kim. Vi skulle ta busse til San Jose. Bussen kostet ca 20 kr og tok 2,5 time. I San Jose byttet vi buss. Vi skulle sørover til Cartago. Bussturen dit tok ca 45 minutter. Cartago var den første hovestaden i Costa Rica, men da den ble rammet av et vulkanutbrudd på 1800 tallet, ble hovedstaden flyttet til San Jose. Byen ligger på ca 1300 moh, og temperatur forskjellen var stor. Her var det bare å få på seg genser og langbukse. Vi tok inn på et lite hostell, Dinastia, på et seksmannsrom som kostet ca 30 kr natten pr stk. Ettermiddagen brukte vi til å orientere oss litt i byen, shoppe og se på lokale dansere. Etter å ha vært i dette landet i 2 mnd har vi lært å ta på oss "kulturbrillene", og la fort merke til forskjellene mellom en fjellby og en strandby som Jaco. Etter å ha spasert rundt i byen og avklart at vi var de eneste tursitene i denne byen bestemte vi oss for å handle litt mat og kos til kvelden. Vi fant et supermarked og bestemte oss for å kjøpe vin og kjeks. I alkoholavdelingen sto det en dame som serverte smaksprøver på drinker. Hun lagde noen svært gode mohitos. Jeg har opplevd smaksprøver på pølser og ost, men aldri alkohol. Detter var nytt.

Vi presset oss seks + vin + kjeks +ost + annen snack inn på det lille hotellrommet vårt og slappet av. Siden det var Halloween denne fredagen bestemte vi oss for å dra å se hva som skjedde i byen ettervært. Det var en stor parade i sentrum av byen med masse mennesker i kostymer og masse dansere. Vi innså fort at vi ikke var kledd for dette høyfjellsklimaet og fant tilbake til hotellrommet og tok tidlig kveld. Nye reisemål ventet neste morgen.

Lørdagsmorgen våknet vi til et fantastisk bråk fra gaten. Det var vist en grunn til at dette hostellet var så billig. Men vi måtte tidlig opp uansett. Vi spiste frokost på hotellrommet. Siden dette skulle bli en billigst mulig helg hadde vi kjøpt inn brød og pålegg. Vi kledde på oss de varmeste klærne vi hadde og skjekket ut av hostellet. Nå gikk ferden mot vulkanen Irazu som ruvet over byen, 3200 moh. Dit gikk bussen kl 8:30 (noe som betyr alt mellom 8:30 og 9:00 costa rica tid). Bussturen tok litt over en time og var en fantastisk reise. Vi skulle bestige 2000 høydmeter i en nydelig landskap. Oppover i fjellet var det flere små landsbyer som livnærte seg på jordbruk, storfe og kaffe. Da vi endelig kom til vulkanen var det litt tåkete og gradestokken viste 12 grader. Det er lenge siden jeg har kjent slike temperaturere på kroppen og jeg begynner å vurdere om jeg kanskje ikke er klar for nordnorsk vinter. Irazu er Costa Ricas høyeste, aktive vulkan. Nede i det største krateret kan man se grønt vann. Vannet er farget grønt av svovelsyre. Vi spaserte langs krateret og nøyt det nydelige synet. Langs bakken kunne vi se røyk da den var varmere enn luften. Vi tok en kopp kaffe og spiste lunsj (medbrakt selvfølgelig) på en liten kafé/suvenirbutikk som fantes der. Bussen gikk nedover igjen kl 12:30 og da var vi alle rød på nesten og sår i halsen. Vell nede i Cartago igjen var det bare å finne bussen til neste reisemål. Vi var ute etter å få mest mulig ut av helgen. Vår faste følges venn var Lonely Planet boken, en fantastisk guide å ha i Costa Rica. I følge den var Orosi Valley verd å se, så vi dit. Bussturen dit (verd 4 kr) tok i overkant av en halv time. Da vi gikk av bussen i Orosi følte jeg en enorm ro som jeg ikke har følt på lenge. Denne lille, fredelige landsbyen ligger i en dal omringet av de grønneste fjell dekket med kaffeåkre. Det første vi så da vi gikk av bussen var Costa Ricas eldste kirke. Orosi har vært så heldig og ikke vært rammet av noen jordskjelv eller vulkanutbrudd. Dette er nok hovedgrunnen til at kirken enda lever og er i bruk. Vi prøvde å lokalisere et turistkontor i byen, men dette fantes tydeligvis ikke. Men vi fant fram til et koselig hotell/hostell som het Montania Linda. Der ble vi de eneste gjestene. Stedet var koselig og billig. I fellesarealet kunne man finne tegn etter mange backpackere, blandt annet bøker og blader fra Tyskland og Frankriket. Så vi var altså ikke de første turistene til å sette sin fot her. På ettermiddagen spiste vi middag på en lokal restaurant. Der fikk vi e tradisjonelt måltid bestående av fisk,kylling eller kjøtt og ris,bønner,salat og stekt banan. Etter middage spilte vi kort på hostellet mens guttene drak whiskey og røkte cigar. Det ble tidlig kveld på oss da vi ville tidlig opp på søndag og få mest mulig ut av dagen før vi måtte resise hjem igjen.

Søndag ville vi egentlig besøke noen varme kilder vi hadde hørt rykter om, men da vi fant ut at dette var vanlige basseng ble vi svært skuffet. I stede tok vi oss en fjelltur. Dette til min store glede, som har kjent på kroppen en stund nå at en tur til fjells hadde vært på sin plass. På hostelle vårt hadde vi lest noe om en vei opp i fjellet og en foss som skulle være verd å se. Vi hadde allerede fått oss en lokal venn, Guapo, hunden som bodde på hostelle vårt, og han ville gjerne være med på fjelltur. Stigningen opp fjellet var ganske bratt og det kjentes godt i rompemusklene. Vi spaserete langt masse kaffe-, og bananplanter. Langs veien møtte vi en gammel mann som pekte og snakket mye uforståelig spansk. Men vi var nysgjerrige og følgte hans anvisninger. Veien ledet fram til et hus (i byggefasen) og der møtte vi verdens hyggeligste og gjestfrie mann, Nano. Han bodde her oppe i fjellet, ca 1 times gange fra Orosi dyrket kaffe og bananer. Han var svært ivrig etter å vise oss huset sitt og fortelle hva han drev med. Selv om han snakket spansk var han veldig dyktig til å få oss til å forstå. Etter å ha fått omvising i huset hans og hørt hans livshistorie var han ivrig etter å vise oss den beryktede fossen. Den lå like nedenfor huset hans. Javisst var den flott og alt det der, men når man kommer fra Norge er det vel få andre lands som kan imponere med fosser. Etter en tur i fossen fikk vi plukke frukter fra trerne hans før han viste oss kaffeplantene sine bak huset sitt. For en kaffe elsker som meg var dette av stor interesse.

Etter å ha spasert litt med Nano i hans kaffeåker viste han oss en ny vei ned til landsbyen igjen. Vi sa takk og farvell og bega oss på nedturen. Nede i byen fant vi en lite bakeri hvor vi spiste lunsj før vi tok bussen til Cartago igjen. Deretter til San Jose og så hjem til Jaco. Turen var fantastisk og gikk så smertefritt at det nesten ikke er til å tro.