Meotet med Vietnam

Aa krysse grensen mellom Kambodsja og Vietnam:

• Gikk helt fint uten visum. Mange (av annen nasjobalitet) trudde oss ikke da vi sa at skandinaviere ikke trenger visum. Vi fikk et turistvisum (15 dager) paa grensen og det kostet oss ingen ting. Alle andre nasjonaliteter maa ordne visum paa forhaand og betale 45 dollar. Hurra for Norge!



• Vi benyttet en relativt ny grenseovergang som ikke var saa trafikkert. Hele prosessen tok ca 30 minutter. Paa de stoerre overgangene kan det ta opp til 2 timer.

Turen fra grensebyen Ha Tien og til Saigon (Ho Chi Min City):

• Tok oss hele 8 timer sammenlangt med bytte av minibuss 2 ganger. Den foerste hadde ikke air condition, men vinduene kunne heldivis aapnes. Selvfoelgelig fikk den motortroebbel og maatte stoppe flere ganger langs veien (karma). Den andre minibussen hadde air condition, men sjaafoeren putte oss (de eneste vestlige paa bussen) bakerst sammen med ryggsekkene vaare. Tydeligvis et kjent fenomen. Buss sjaafoererne her er kjent for aa ikke like turister. Hurra for oss, buss er det transportmiddelet vi skal bruke mest her.
  


• Vi kjoerte langs en elv med mange smaa landsbyer, groenne rismarker, fjell i horisonten og hus paa stylter. Idyllisk.



• Det ble noen stopp langs veien for at folk skulle av og paa. Vi var de eneste som skulle helt til Saigon. Vi var litt skeptiske til om vi kom fram den kvelden. Virket som sjaafoeren mest hadde lyst til aa dumpe oss midt ute i oedemarken.



• Vi kom fram rundt kl 23. Hadde ingen hotell og viste ikke hvor i byen vi var. Folk kunne ikke saa mye engelsk, men til slutt fikk vi tak i en taxi og kjoerte til et hotell vi hadde hoert om. Heldigvis hadde de et stort rom til oss 4. Vi dusjet og stupte rett i seng etter en 14 timers lang reise.

En dag i Saigon:

• Kaotisk, travelt, sjarmerende, varmt, folksomt, eksotisk. Saigon kan fremkalle alle slags foelelser og alle innen et par minutter.



• Aa krysse gaten gjoeres med livet som innsats. Det nytter ikke aa loepe og haape paa det beste naar hundre tusen mopeder kommer mot deg. Vi har observert de lokale og sett at aa gaa rolig over funker best. Enkelte steder finnes det turistpoliti som er saa vennlig aa foelge oss over.


• Biler er nesten et sjeldent syn paa veien, de fleste kjoerer moped.



• Krigsmuseet vi besoekte gjorde virkelig inntrykk paa meg. Jeg ble nesten fysisk daarlig av aa se alle bildene fra krigen mellom Vietnam og USA. Man har jo alltid lest om det, men aa faa all fakta og bilder servert paa den maate gjorde meg helt sjokkert over at USA kunne krenke menneskerettigheter paa den grusomme maaten.



• Jeg kjoepte en bok som heter "The girl in the picture" paa krisgmuseet. Den kostet 5 dollar og jeg tenkte at det var billig. Den var pakket inn i plast, men da jeg aapnet den senere fant jeg ut av det bare var en fotokopi. I ettertid har vi skjoent at de fleste boeker som selges her bare er kopier. "Same same, but different" vet du.



• Vietnam bruker Dong som er deres valuta. Den kommer bare i store penger. Tror aldri foer jeg har tatt ut 2 millioner av minibanken foer. Mange av prisene staar oppfoert i dollar, men viss man da betaler med dong blir man som regel lurt og de tar mer. 1 dollar er 16000 dong, mens de mener at de skal ha 19000. Vi begynner aa bli rutinerte globetrottere og lar oss ikke lure.


• Har bestemt meg for aa foelge normen aa spise med pinner mens jeg er her. Det er mye mer vanlig her enn i de andre landene vi har besoekt. Jeg maatte faa en av de ansatte paa restaurangen til aa vise meg. Tror jeg gjorde dagen hannes. Aa spise nudler med pinner viste seg aa ikke vaere saa lett.

Mui Ne

• Liten fiskelandsby ved kysten nord for Saigon. Bussturen hit tok ca 5 timer fra Saigon.



• Soer for byen er det en 11 km lang strand og her er det en rekke hoteller og gjestehus. Siden det er en festival her i morgen var det litt vanskelig aa finne rom. Men vi fikk for to netter, men paa to forskjellige hotell.



• Bare 1 time etter at vi kom hit dro vi paa en tur med jeep (med sjaafoer) til en noen sanddyner som ligger utfor byen.



• Paa de stoerste sanddynene (hvite) fikk vi proeve aa ake nedover paa noen plast akebrett. Det var veldig spesielt for noen som bare er vant med aa ake paa snoe, men helt fantastisk moro. Jeg hadde sand overalt etterpaa, til og med i kjeften. Sanddynene var et spesielt syn aa se i det ellers groenne landskapet, hadde ikke forventet aa finne noe slikt her i Vietnam. Et minne for livet.