Kristin og Fridas oppdagelsesferd

I dag tok nysgjerrigheten overhånd. I fjellet ved Avalon har vi oppservert noen fine bydninger som så ut som de var fra antikkens dager. Jeg og Frida bestemte oss for å legge ut på en ekspedisjon for å undersøke disse. Vi utrustet oss med vann, myggspray, banan og selvfølgelig et kamera for å dokumentere funnet. Vi fant en sti som første opp gjennom jungelen og forsto da til vår store skuffelse at her hadde noen vært før oss. Spent listet vi oss langs stien med oppmerksomme øyne. Håpefult om å treffe på en ape, pappegøye eller en iguana. Etter 10 minutter jungelsafari fant vi vår første skatt. En nydelig utsikt post med romatiske benker. Jeg har ingen arkitekturøye, men noe sa meg at dette byggverket var fra dette århundre.

Vi måtte selvfølgelig dokumentere funnet, og posere litt forann den nydelige utsikten over Playa Jaco. Men stien gikk videre, og vi var fortsatt sultne på flere skatter.
Videre langs stien oppover jungelene var dette mesterverket; en vegg med uthuggete jungeldyr. Vi fantaserte om at mayaidianere hadde laget disse for flere tusen år siden, men logikken og min lille sans for arkeologi sa meg at dette var nok bare med drømmen.
Men lenger opp i stien fant vi noe meget merkelig. Et skilt der det sto "Restaurant" og en sti videre inn i jungelen. Min første tanke var "Restaurant? Men jeg tok jo ikke med noen penger."

Vi følgte den lille stien og i enden fant vi noe som kunne minne om en bygning. Det så rett og slett ut som en halvferdig restaurant. Det var flere trapper som gikk på kryss og tvers og nederst en stor sal med nydelig utsikt over byen. Vi vandrert rundt undrende over hva som hadde skjedd her. Hadde det vært en restautrant for lenge siden? Eller ble den aldri ferdig fordi pengene tok slutt? Spørsmålene var mange.

Det var en nydelig byggverk, det var sikkert, og synd at det skulle gro igjen her i jungelen.

Da vi skulle gå opp en trapp for til utgangen igjen var det en merkelig plante som dekket hele trappen og gjorde den ufremkommelig. "Mariuana!" Ropte Frida. Vi var forskrekket, og litt redd. Men fornuften og intelligensen slo straks inn. Hadde ikke mariuana planten 5 stilker? Denne hadde 4. Vel, den eneste måten å finne det ut på var vel å lukte på den. Jeg har da aldri luktet på en mariuana plante før, så jeg vet ikke hvorfor jeg trodde at jeg ville kunne identifisere planten ut i fra lukt. Men da jeg skulle til å ta i planten for å plukke en stilk skjedde noe merkelig. Den klappet alle blarne sine sammen med det samme jeg var borti den. Oi, jeg var forskrekket, men husket plutselig at Kine hadde en gang hadde en slik plante hjemme oss seg. "Rør meg ei" tror jeg den het. Den reagerer på berørelse ved å lukke seg sammen, altså verdens kuleste plante. Skuffelsen var litt stor over at det ikke var mariuana. Hvor kult hadde ikke det vært å skrive om :p
Vi skjønte at rasjonene med banan og vann gikk mot slutten og fant det tryggest i å vandre hjem igjen. Det ble jo mørkt om 3 timer, og da er ikke jungelen noe trygt sted å være.

På veien ned fant vi denne nydelige bomsten som vi måtte dokumentere. Vi er ikke turister, vi er oppdagelsesferdere. 15 minutter senere var vi hjemme.