Baseball i Parrita.

Søndags formiddag dro vi alle sammen til en liten landsby på innlandet som heter Parrita. Det er her baseballaget som Ramon trener, bor og jobber. Vi spiste lunsj sammen med Ramon i kirken til den lille landsbyen. Etter lunsj dro vi til en gressbane for basebalaget trener.

Ramon begynte å trene disse guttene fra Nicaragua fordi de ikke hadde noe å gjøre på fritiden etter at de var ferdig på jobb på bananplantasjen. For å forhindre at de havnet i kriminelle miljøer bestemte han seg for å arrangere et baseballag. For å spille i en liga er de nødt til å ha drakter. Derfor spurte Siv om Høyskolen i Finnmark ville sponse laget med drakter. Det ville de og ga 1000 doller for å kjøpe drakter for. Ramon er fra Nicaragua, og der er det mye billigere. Derfor ble draktene kjøpt der. For pengene fikk hele laget drakter, sko, caps og litt ekstra utstyr. Det var dette vi var i Parrita for å levere til laget. Det va kjempe trivelig og Ramon holdt en fin tale. Når laget hadde fått på seg draktene spilte vi litt sammen med de. Siden vi bare har spilt med en softball så var det det vi brukte. Vi merket at laget holdt veldig tilbake og ga oss veldig mange sjangser. De små sprang mellom basene og tok den ikke helt ut. Det var kanskje like grett, vi er virkelig ikke gode.

Når vi hadde spilt noen inninger, spilte laget baseball for å vise oss forskjellen. Det gikk sykt fort og det er meg et under at de i det hele tatt ser den lille ballen når den fyver forbi.

En koselig ettermiddag var det i allefall, og laget ble veldig glade for draktene. Draktene hadde selvfølgelig en liten logo av Høyskolen i Finnmark.

Meg, Hilde, Eirik og Laila under lunsjen på kirkekjøkkenet.

Ramon delet ut draktene til laget sitt. Det var nesten som julaften.

Baseballagene: Rosa de Saron og Study Away.

Et utslått lag oppserverer hvordan baseball egentlig spilles.

Strand-fotball

Nå er vi ferdig med nok en aktivitet. Tiden går så alt for fort. Jeg synes nettopp vi begynte med svømming, og på mandag begynner vi med den siste aktiviteten, volleyball.

Den siste uken har vi hatt strand-fotball. Jeg har aldri vært no dyktig i denne ball aktiviteten, men synes det er moro å løpe etter ballen. Det å spille fotball på stranden er så mye bedre enn på gress. Sanden er deilig og myk og løpe i, og sklitaklinger blir så mye bedre, dog der ikke er lov. Vi har hatt et par utfordringer når vi skulle spille fotball. Første dagen regnet det og tordnet og lynte. Det føltes som å spille fotball i en dusj. Vi var gjennomvåte og så nesten ingenting. Jeg foreslo svømmebriller, men ideén ble ikke godt mottatt. Samtidig var det litt skummelt å løpe rundt på en strand mens lynet ikke var så langt unna. En annen dag var det steikende sol og sikkert over 30 grader i skyggen. Kroppen blir så slapp av solen og jeg klarte nesten ikke løpe etter ballen, bare daffet rundt. Jeg foreslo gå-fotball, men det ble heller ikke så godt mottatt. Vi holdt ikke ut så lenge da frafallet i lagene ble store grunnet hodepine og dehydrering.

I går hadde vi en siste fotballkamp og da var forholdene perfekt. I allefall nesten. Vi spilte på ettermiddagen og da var det begynt å skye over og temperaturen var overkommelig. Alle var skikkelig engasjerte og det ble en spennaned kamp. Jeg tror aldri jeg har løpt så mye. Det er uten tvil det artigste fotball kampen jeg har vært med på. Utfordringen denne dagen var at det var en liten hund på stranden som så gjerne ville være med. Den løp etter ballen så fort den var i bevegelse og stjal den fra oss. Søte hunden. Men heldigvis fant den noen andre venner ettervært og vi kunne fullføre kampen. Mot slutten begynte det å regne sånn smått, men dette var bare behagelig da vi var gjennomvåre av svette.

Når har Øivind (fotball læreren vår) reist, og på lørdag kommer vår siste lærer, Yngve. Han ska undervise oss i volleyball og friluftsliv. Om et par uker skal vi på en friluftstur hvor vi skal overnatte ute i soveposer under åpen himmel. Gleder meg til det, men er litt skeptisk til småkryp. Ryktene sier at vi kanskje skal besøke en skilpaddestrand på denne turen. Der kommer skilpaddene opp om natten for å legge egg i sanden. Det hadde vært en helt fantastisk ting å oppleve.

Frivillig arbeid

En fin måte for oss for å bli mer integrert i lokalmiljøet her er å drive med frivillig arbeid. Det gir oss en mulighet til å gi noe tilbake til samfunnet. Dette synes jeg er viktig siden vi har blitt så godt mottatt her.

Vi er tre grupper. To grupper arrangerer leker og aktiviteter sammen med barn fra den fattige bydelen av Jaco som heter Joeco. Der bor det mange familier som har kommet fra Nicaragua for å finne arbeid. Joeco ligger i en liten grop og skilles av en elv vi må passere, og husene består for det meste av bølgeblikk. Vi er blitt veldig godt mottatt der, først og fremst av ungene. De er veldig engasjerte og gleden er alltid stor når vi kommer. De er fulle av energi og er både høyt og lavt. Det, og at vi ikke snakker spansk, er en utfordring, men gjør det hele mer spennende og lærerikt. De to gruppene er inndelt i små og store barn. Jeg er på gruppen med de store barna. Vi er det vær torsdag i et par timer, og vi står helt fritt i å velge va slags aktiviteter vi vil gjøre. Hittil har vi lekt norske og spanske leker, sunget sanger, lagd armband, tegnet, lært de engelsk og lest eventyr på spansk om norske troll.

Den tredje gruppen underviser engelsk til kvinner fra et kvinnesenter i Jaco. Denne gruppen er jeg også på. Disse kvinnene kan ingenting engelsk så vi måtte begynne helt fra begynnelsen av. Det var litt vanskelig for oss siden vi lærte engelsk i så tidlig alder og tar det meste som en selvfølge. Vi tenkte ikke en gang på at vi måtte lære de alfabetet på engelsk.

Vi er fire personer som driver med undervisingen og det er Maja, Siri, Eirik og jeg. Eirik og jeg er hovedansvarlig, mens Siri og Maja er våre hjelpere, men vi deler arbeidet likt. Kamilla er alltid med oss og hjelper oss med å oversette, men vi prøver å snakke mest mulig spansk selv. Det er jo en flott mulighet for oss å lære også. Kvinnene er kjempe engasjerte og villig til å lære. Vi underviser i 1,5 time vær onsdag og må nesten jage de ut av klasserommet når timen er slutt. De lærer fort og vi er som stolte foreldre når de gjør framgang.

Vi har nå hatt undervisning med de i 5 uker og har 5 uker igjen. Det blir spennende å se mot slutten hvordan progresjoen har vært.

Sammen med skolearbeid og frivillig arbeid 2 ganger i uken blir ukene ganske hektisk. Timene med ungene i Joeco og engelsk undervisningen må nøye planlegges. Det er viktig å være forberedt for å få mest mulig ut av tiden. Nå som det nærmer seg eksamen merker man at vi har mye å gjøre. Jeg begynner å sette større pris på helgene nå som er vår eneste sjangse til å slappe av og kanskje ta igjen litt lesing. Men personlig synes jeg bare det er gøy når vi har mye å gjøre og det skjer noe hele tiden.

Lærere og elever: Meg, Maja, Maria, Dignoris, Vivianna, Vanessa, Daniella, Nancy, Siri og Eirik.

Klassetur til Managua, Nicaragua.

Det hele started med at Siv måtte til Nicaraqua for å hente baseballuniformene som Høyskolen i Finnmark har sponset baseball laget som trener oss med. Det er mye billigere i Nicaraqua, derfor kjøper de dem der. Jeg spurte Siv om det var mulig å være med, siden jeg hadde lyst å reise litt. Da kom vi på ideén om å høre om flere ville være med og det hele endte med en klassetur.

Vi reiste fra Avalon kl 3 fredgas morgen med privattransport til San Jose. Der i fra tok vi buss til Managua som tok rundt 8 timer. Heldigvis var det flotte busser med air condition, toalett og tv med spanske filmer. Det som tok lang tid var å komme seg over grensen. Først måtte vi stoppe på Costa Rica sin grense stasjon og stå i kø for å få stemplet oss ut av Costa Rica, der etter måtte vi kjøre til Nicaragua sin grense stasjon og bli stemplet inn i Nicaragua, samt ta alle tingene våre gjennom tollen. Litt av et styr. Ikke så enkelt som i Europa der vi har Shengenavtalen. Vi ankom Managua klokken 5 og kom oss til hotellet. Hotellet var bedre standard en jeg hadde forventet. Vi jentene fikk et stort og flott rom øverst på taket med utsikt over hele byen. Penthouse. Mens guttene fikk et mindre rom i 1. etasje. Bunkersen.

På hotelle var det også basseng, bar og restaurant, papegøyer i bur, samt vakter som gikk rundt med gevær.

Nicaraqua er mye fattigere enn Costa Rica og det merket man nesten med det samme man krysset grensen. Byen var skitten og veldig enkel. Før jordskjelvet i 74 var byen flott med masse nydelige bygninger, men i jordskjelvet ble hele byen ødelagt og siden da har de ikke bygd hus som er høyere enn et par etasjer. Derfor er byen ganske flat med lite landemerker.

Mens vi var i Managua traff vi broren til Ramon (som trener oss i baseball) og konen hannes. De var kjempe snille og var med oss på alt vi gjord. Hjalp oss med taxi så vi ikke skulle betale for mye og tok oss med rundt i for å vise oss Managua. Det var godt å ha noen lokalkjente med oss, spesielt siden vi bare skulle være der en helg.

På lørdag kjørte vi rundt i Managua med guide og da så vi at det sto noen forfalne bygninger og katedraler som en gang hadde vært fine. Synd at disse ikke blir tatt bedre vare på. Da vi kjørte gjennom byen fikk jeg så mye inntrykk at jeg ble helt mentalt sliten. Det var så mye på en gang. Midt i sentrum i en stor park var det masse telt. Så nesten ut som campingen på Roskilde. Der bodde det folk som holdt på å saksøke regjeringen for at de hadde brukt et giftig insektmiddel på bananplantasjen hvor de jobbet. Nå er livene deres ødelagt. De sliter med sykdommer, kan ikke jobbe og får barn som er syke. De har bod der i 6 år, men regjeringen har ikke gjort noe.

Vi var også på et indianer museem, eller så vi var blitt fortalt. Men det var egentlig bare noen fotspor som de mente var for 4000 år siden før kristus som de hadde gravd fram. Meget merkelig, men det eneste museet i Managua. Managua er absolutt ikke en turistby.

Vi hadde et fullstappet program mens vi var der og det skjedde noe hele tiden. På lørdagskveld var vi ute å spiste på en lokal restaurant og så dro vi på et utested hvor de danset latinamerikanske danser. Det var skikkelig moro å se. Bare lokale folk der og de danset de flotteste dansene. Ikke sånt man ser på utestedene i Norge nei. Og litt anneledes priser på drikke også enn i Norge. Jeg kjøpte en drink til 7 kr. Det er det billigtse hittil.

Søndagen brukte vi på å gå på marked. Vi dro først på en stort lokalt marked som lå ca 20 minutter utenfor hovedstaden. Det var veldig stort og jeg tviler på at jeg fikk sett alt de timene vi var der. I begynnelsen var jeg lettere frustrert over at selgere heiv seg over meg og snakket fort og jeg skjønte ingenting. I tillegg følgte det en mann etter oss som liksom skulle hjelpe oss å handle. Men når man er sammen med dem blir varene dyrere fordi de ska ha en del av summen. Han var vanskelig å bli kvitt og vi prøvde å komme oss unna, men han var svært innpåsliten. Heldigvis kom Siv og sa han sku la oss være i fred, og hjalp oss med å handle og prute. Jeg fikk handlet en del julegaver så nå er jeg i julegavemodus.

Etter det lokalemarkede dro vi til en mer organisert turist marked. Det var mye fint der også, men dyrere enn på det lokalemarkede. Men jeg fikk handlet noen fine gaver der også og en veske til meg selv.

Mandags formiddag tok vi bussn tilbake til Jaco. Da funket ikke air condition i bussn, så det ble en herlig tur. Heldigvis gikk det fortere å komme over grensen. Tydeligvis er det letter å komme inn i Costa Rica enn i Nicaragua.

Jeg synes det var deilig å få reist litt, hadde begynt å føle med rastløs i Jaco. Men nå som jeg har vært et annet sted så var det så godt å komme hjem til Avalon igjen. Og herlige Maria hadde vasket hele Cabinan fra topp til tå. Hun hadde ryddet og tilogmed vasket joggeskoene mine. Hun er helt fantastisk og gjør alt med den største entusiasme.

Dette var stortsett landskapet fra bussen i 9 timer. Nydelig var det med grønne skoger og vulkaner i det fjerne. Maja og meg på grensen. Her gjaldt det å holde godt på bagasjen.

Hotelito Kelly. Jente bodde øverst i penthousen hvor vi hadde 7 senger, 3 sofaer og en bar, samt utsikt over byen. Denne fuglene levde i bur på hotellet stakkar. Jeg hadde egentlig planer om å slippe den fra, men da vakten på hotellet hadde gevær så jeg det best å la være. I Managua er det absolutt ikke uvanlig med hest og kjærre. Det så vi flere ganger. Tine, Maja og meg med Managua i bakgrunnen.

En forfallen katedral. Den kunne vært nydelig hadde den blir tatt vare på.

Foran katedralen satt en liten gutt med eselet sitt. Det lokalemarkede vi var på. Meg på utsiden av hotellet.
Da vi var på museet spilte de fotball på utsiden. Disse guttene var veldig ivrig etter å bli tatt bilde av.

The great october sound.

Lyden av regn.

• Som overdøver alle andre lyder.

• Som gjør meg slapp og sløv og vanskelig å stå opp om morgenen.

• Som får meg til å ta på meg lange bukser, genser og sjal fordi gradestokken kryper ned på 20 tallet.

• Som gjør at jeg får lest mer pensum på et par timer enn jeg har gjort på 1 måned.

• Som tvinger hjernen til å tenke etter alternative aktiviteter.

• Som gjør at joggeskoene aldri tørker.

• Som gjør at jeg setter pris på han som oppfant tørketrommelen.

• Som gjør at jeg lager pannekaker til frokost fordi jeg mener jeg fortjener det.

• Som gjør det utrulig enkelt å sovne om kvelden.

• Som gjør at bassenger blir oversvømt.

• Som gjør alt grønt og frodig.

• Som gjør at jeg fant ut at landskampen mellom Norge - Nederland gikk på spansk tv.

• Som gjør at jeg skrive blogginnlegg som denne.

If you want the rainbow, you've have to put up with the rain.

Badeanda mi koser seg i en oversvømt Cabina.

Søndag med las mochachas.

Denne søndagen hadde vi planlagt en skikkelig jentedag, og heldigvis var været på vår side. Vi hadde avtalt med Niel (som hadde padling med oss) at vi skulle få være med ut på seilbåten hans. William (en som jobber for Niel) skulle ta oss med ut. Vi tok lokalbussen til Playa Herradura kl 10. Bussn kostet 1, 35 kr (her har Tromsbuss noe å lære) og tok ca 20 minutter. Vi kunne tatt taxi, som turistene gjør. Da tar det ca 10 minutter, men vi er jo ikke turister.

På stranden i Herradura ble vi plukket opp av en motorbåt som kjørte oss ut til båten. Den var ikke stor, men rommet oss 7 jenter og hadde nok plass til at vi kunne spre oss ut over å få sol på kroppene. Vi spiste lunsj mens vi seilet utover. Lørdag hadde det regnet hele dagen, så vi var positivt overrasket over det nydelige været. Jeg satte med framme i baugen og nødt solen og gyngingen til bølgene. Vi ville seile ut mot åpent hav siden vi følte at vi hadde padlet nok langs land. Dessuten var vi på jakt etter hvaler og delfiner. Da vi var godt ute på sjøen serverte William ananas og vannmelon mens vi speidet ut over havet. Plutselig så vi et plask og skjønte at det var en hval som var ved overflaten. Siden vi ikke så noen finne regnet vi med at den ikke hadde dykket ned igjen så vi seilte mot den. Vi kom ganske nært den og den hoppet og koset seg. Et nydelig syn var det. Jeg mente det var en Knøhval og da jeg kom hjem og skjekket viste det seg at det stemte. Det blåste godt ute på havet så vi bestemte oss for å seile inn mot land igjen. Dessuten var noen av jentene begynt å bli litt småsyke. De har tydeligvis ikke vært utenfor litt hardt vær før. Jeg ,som tidligere har seilt på de 7 hav (i allefall 1 av dem), ble ikke skremt av litt bølger. På vei innover så vi flere delfiner som hoppet rundt båten. Det var skikkelig idyllisk og dagen var allerede en stor suksee.

William seilte til en liten lagune hvor vi slo anker og hoppet i sjøen for å bade. Vi stupte og koset oss og solet oss på båten til slutt.

Det var absolutt en vellykket tur og vi ble enig om å ha flere slike jente dager uten guttene. Vi avsluttet dagen med å spise sushi på den liten lokal restaurant i Hermosa. Den lå langt unna hovedveien så jeg tviler på at en turist noen gang har satt sin fot der.

Neste jentetur skal vi dra til en nasjonalpark. Nå som vi har blitt så flink til å ta (og vente på) lokalbussn har vi jo Costa Rica for våre føtter.

Jeg skulle ønske det var denne båten vi skulle seile med...

...men det ble denne.

Meg, Frida og Maja, klar for en jentedag på sjøen.

Speiding etter hval på dekk.

Meg i den grønne lagune.

Las mochachas nyter en nydelig dag uten guttene.

Barneselskap

Denne helgen var den endlig vår tur, Cabina 2, til å arrangere fest. Etter de andre festene her viste vi at vi virkelig måtte imponere for å fortjene litt respekt her i leiern.

Vi bestemte oss for å arrangere barneselskap i den annledning at Tryggve fylte 21 år på lørdag. Planleggingen og forberedelsene begynte i god tid. Det viktigste var å få tak i musikk som man hørte på når man var yngre. Det ble avgjort at kunn musikk fra 90 tallet skulle spilles. Vi gikk også til innkjøp av en piñada som vi fylte med godteri. Cabinaen ble pyntet fra topp til tå med ballonger, serpentiner og vi dekket bursdagsbord med duk, hatter, fløyter og selvfølgelig potetgull og popcorn. Vi vartet også opp med spritgele til "barna". Festen var en stor sukseé og folk hadde vært kreative og pyntet seg i barnslig stil. Musikken ble tatt i mot med allsang til nesten vær låt, og det ble tilogmed danset Macarena.

Bursdagsbarnet var selvfølgelig midtpuntet og fikk muffins med 21 lys på. Det vi ikke hadde fått med oss da vi kjøpte lysene til å ha på muffinsen var at det var noen spesielle lys som ikke lot seg slukke når man blåste på de. Vi fikk oss i allefall en god latter og muffinsen ble til slutt plassert i hagen til lysene brant ned. Jeg tror katten Pinche spiste den til slutt.

Bursdagsbarnet fikk selvfølgelig slå på píñadaen som vi hadde hengt i taket. Godteriet fløy vegg i mellom og jeg tror vi kommer til å finne gidteri i kriker og kroker til vi drar her i fra.

Til kveldsmat serverte vi selvfølgelig pølser med brød og jeg tror det var det som ble best mottatt på hele festen.

God stemning og høy allsang faktor.
Bursdagsbarnet med bursdagslysene som aldri tok slutt.

Vegard og meg. De to biologinerdene.
Laila og meg. Barnslig er stikkordet.Det var med tungt hjerte jeg måtte kaste ut den ødelagte piñadaen, men den hadde gjort en god jobb.
Party ducks. Mitt tyvgods fra en tidligere fest.

Baseball i Hermosa.

Nå er vi ferdig med vannaktivitetene og har startet på landaktivitetene. Det er trist av to grunner; det betyr at vi er halvveis i studiet, og at det blir sinnsykt varmt å drive med aktivitetene framover. Men det er alltid spennende å prøve noe nytt, som baseball. Vi har hatt to dager med baseball nå. Det er ikke baseball i den grad The Yankees spiller, men en veldig simplifisert utgave. Treneren vår heter Ramon. Han trener et baseball lag me menn som kommer fra Nigaraqua ,og som jobber på en bananplantasje. De spiller også sammen med oss. Første dagen spilte vi med veldig enkle regler og med en ball på størrelse med en handball. Det var gøy, men føltes ikke som baseball. Andre dagen spilte vi med med en softball og hansker, og litt flere regler og da ble spillet fort mye mer moro. Baseball har sykt mye regler, og det er av og til vanskelig å henge med. Det er ikke så mye en fysisk sport, som et vente og taktikk spill, med eksplosive perioder. Men man ble i allefall svett nok av å stå ute på gresset i stekende sol. Det var fristende å bare spille i shorts og sports-bh, men av respekt for andre kulturer så vi det best å la være. Heldigvis hadde vi med kjølebagger med kaldt vann og oppskåret ananas, vannmelon, papaya og banan.

Vi skal ha fire dager til med baseball og mot slutten er det meningen at vi faktisk skal spille med en baseball, og ikke en softball. Jeg har mine tvil. Synes baseballen er ekstremt liten og skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal treffe den. Trenger vel bare et større balltre.

Etter å ha spilt baseball i to dager kom jeg over en amerikansk baseball kamp på tv, og det var mye artigere å følge med nå som man viste hvordan spillet foregikk. Da jeg bodde i USA var jeg på et par baseball kamper, men skjønte lite og syns det var kjedelig. Det er enklere å sette pris på en sport når man har prøvd det selv, da er det lettere å skjønne konseptet og ideén bak spillet.

Min alt for store trøye.

Banen vi spiller på er egentlig en fotball bane, men vi er ikke kravstor.

Ramon terper slag. Det handlet om teknikk, teknikk og teknikk.

Jeg var mer opptatt av å psyke ut pitcheren. For meg er det psyke,psyke og psyke.

Da jeg endelig hadde fått teknikken i orden, psyket ut pitcheren og faktisk truffet ballen var det om å komme seg til første base før det andre laget fikk tak i ballen.

Oppdagelsesferd? Vi frykter ingen farer!

I dag rykket det litt i oppdagelsesfoten, så ved daggry var det bare å få samlet de reiselystne og sette ut på tur. Men hvor skulle vi dra? Været viste seg fra sin beste siden, og vi hadde jo hørt rykter om en strand som var 13 km lang, var fylt med nydelige skjell og der man kunne surfe hele døgnet uavhengig av høy- og lavvann. Kunne det virkelig finnes slikt et sted?

I følge de lokale måtte vi ta bussen sørover forbi Hermosa, i ca 20 minutter fra Jaco. Vi pakket sekken og stilte oss på veien utenfor Avalon. Her kan bussene komme alt i fra 10 minutter til fjorten dager, så det var bare å være tålmodig. Vi tok et slag kort på asfalten mens vi ventet. Eskursjonstroppen besto av meg, Maja, Tina, Laila, Hilde og Martin. Vi hadde med oss 2 surfebrett, 5 kameraer, snacks og frukt og x antall liter vann.

Heldigvis kom bussen etter bare 30 minutter og vi kunne spent begynne på reisen. Vi fortalte busssjåføren hvor vi skulle og han stoppet etter ca 20 minutter og slapp oss av ved en øde landevei. Jaha? Ingen strand å se? Det lovte godt. Men vi mistet ikke motet og begynte gå langs veien som forhåpentligvis førte mot havet. Vi møtte en hund på veien som tydeligvis viste hvor vi skulle og så ut for å vise vei. Vi kalte han Brutus.

Brutus var tydeligvis lokalkjent for etter ca 10 minutter kom vi til havet og alle våre drømmer ble innfrid. Det fantes virkelig slik en strand som rytkene sa.

Den var lang, så lang at jeg ikke så slutten på den og langs hele stranden kunne man finne nydelige skjell. Formiddagen ble brukt til å sole seg, surfe, samle skjell, inspisere noen kilometer strand og inta litt mat og vann.

Stranden var så idyllisk at det knapt var til å tro. Den var helt øde. Ikke en turist med solstol og kjølebag i mils avstand, og langs stranden gikk hester løs og koset seg i solen.

På toppen av en vellykket dag kom vi oss tilbake med lokalbussen også. Da vi skulle gå tilbake til hovedveien følgte Brutus oss selvfølgelig til busstoppet og sørget for at vi kom oss trygt avgårde. Han er en av de bedre guidene jeg har hatt her.

Gjengen på oppdagelsesferd etter drømmestranden. En forlatt fiskebåt var det eneste som tydet på at det hadde eksitert liv her. Martin og Brutus, vår trofaste turguide. Meg og 13 km strand for mine føtter. Playa et eller annet. Jeg må få med meg navnet. Uansett et nydelig sted.

Det var mange sjarmerende skjell på stranden, men jeg følte at dette fortjente litt ekstra oppmerksomhet. En blanding av eksotiske skjell man kunne finne der.

Når man har glemt solbrillene må man ty til mer kreative midler.